Den Store Depresjonen på 30-tallet

Den store depresjonen på 30-tallet – Hvordan så verden ut da?

Tenk deg å stå i kø fra klokken fem om morgenen, bare for å høre at fabrikken har stengt dørene for godt. Ingen forvarsel. Ingen sluttpakke. Bare stillhet der maskinene pleide å dure. Sånn så hverdagen ut for millioner av mennesker verden over da den store depresjonen rammet, og helt ærlig, det er vanskelig å fatte omfanget med mindre man ser på tallene svart på hvitt.

Den store depresjonen var den dypeste og lengste økonomiske krisen i moderne historie, en periode som startet med et børskrakk i USA høsten 1929 og som i løpet av få år la den globale økonomien i grus. Det handler ikke bare om aksjekurser som stupte. Det handler om et helt system som brøt sammen, fra bankvesenet til internasjonal handel, og som dro med seg vanlige folk i et fritt fall de færreste var forberedt på.

Denne artikkelen skal grave i hvorfor dette skjedde, hvordan det rammet ulikt fra land til land, og hva som faktisk fungerte for å komme seg ut av det. For dette er jo ikke bare historie for historiens skyld. Mekanismene som utløste depresjonen, gullstandarden, sentralbankenes feilsteg, proteksjonisme, dukker opp igjen og igjen i økonomiske diskusjoner den dag i dag.

Hva var den store depresjonen?

Den store depresjonen var en global økonomisk nedgangsperiode som startet i 1929 og strakte seg godt inn på 1930-tallet, med ettervirkninger som i noen land varte helt til andre verdenskrig brøt ut. Kort sagt: produksjon falt drastisk, arbeidsløsheten eksploderte, og tilliten til finanssystemet forvitret nesten fullstendig.

Børskrakket i 1929

Alt startet, symbolsk sett, med krakket på Wall Street i oktober 1929. “Black Thursday” den 24. oktober og de påfølgende dagene så investorer selge unna aksjer i et tempo som børsen aldri hadde sett maken til. Men her er noe folk ofte misforstår: børskrakket var ikke årsaken til depresjonen i seg selv.

Det var utløseren, gnisten som antente et bål av strukturelle svakheter som allerede lå og ulmet i økonomien. Overdreven spekulasjon, lånefinansierte aksjekjøp, og en boligboble i USA hadde bygget opp et system som var skjørt som glass.

Fra finanskrise til global depresjon

Det som gjorde 1929 til noe langt verre enn en vanlig korreksjon, var hvordan finanskrisen spredte seg til realøkonomien. Banker gikk konkurs i hopetall fordi de hadde lånt ut penger som aldri kom tilbake. Da bankene falt, forsvant også kreditten som bedrifter var avhengige av for å holde produksjonen i gang. Fabrikker stengte, folk mistet jobbene sine, og med mindre kjøpekraft falt etterspørselen enda mer. En ond sirkel, rett og slett, der hvert nytt problem forsterket det forrige.

Hvor lenge varte krisen?

De fleste økonomiske historikere regner depresjonen som en periode fra 1929 til rundt 1939, selv om intensiteten varierte kraftig fra land til land og år til år. USA opplevde bunnpunktet rundt 1932-33, mens andre land, avhengig av når de forlot gullstandarden, kom seg raskere eller senere ut av uføret. Noen vil hevde at depresjonen egentlig ikke tok slutt før krigsindustrien skjøt fart på slutten av tiåret, og det er ikke et urimelig poeng.

Hva var de viktigste årsakene til depresjonen?

Her er det verdt å stoppe opp, for økonomer har kranglet om dette i snart hundre år, og de er fortsatt ikke helt enige.

Gullstandardens rolle

Økonomisk historiker Barry Eichengreen, sammen med tidligere sentralbanksjef Ben Bernanke, har argumentert overbevisende for at gullstandarden var hovedskurken i dette dramaet. Systemet tvang land til å knytte pengemengden sin til gullbeholdningen, noe som betydde at sentralbanker ikke kunne senke renten eller trykke penger for å stimulere økonomien selv når krisen herjet som verst.

Land som klamret seg til gullstandarden lenger enn andre, opplevde dypere og lengre nedgangstider. De landene som kuttet båndet til gull tidlig, kom seg simpelthen raskere på beina igjen.

Sentralbankenes feilgrep

Nobelprisvinnerne Milton Friedman og Anna Schwartz pekte på noe annet, nemlig at den amerikanske sentralbanken rotet det til på et helt grunnleggende nivå. De hevdet at Federal Reserve unnlot å gripe inn da bankpanikk spredte seg, og lot pengemengden krympe dramatisk.

Resultatet? En mild resesjon ble forvandlet til en katastrofe av dimensjoner ingen hadde sett før. Det er et skarpt poeng, for det antyder at depresjonen ikke var uunngåelig i det hele tatt, men et resultat av menneskelige feilvurderinger i en institusjon som skulle vært stabiliserende.

Handelsproteksjonisme og Smoot-Hawley-tariffen

USA innførte i 1930 den beryktede Smoot-Hawley-tariffen, en lov som skulle beskytte amerikanske bønder og produsenter ved å legge tunge tollavgifter på importvarer. Problemet var at andre land svarte med egne straffetollsatser, og global handel kollapset som følge av det. Økonomen Douglas Irwin har dokumentert grundig hvordan dette rammet eksportavhengige økonomier spesielt hardt, siden markedene deres rett og slett forsvant over natten.

Spekulasjon og strukturelle ubalanser

Så har vi de strukturelle problemene som allerede lå der før krakket. Landbrukssektoren i mange vestlige land slet med overproduksjon og fallende priser gjennom hele 1920-tallet. Inntektsfordelingen var skjev, med en liten elite som satt på enorme formuer mens vanlige lønnsmottakere ikke hadde kjøpekraft til å holde produksjon oppe. Legg til dette en boligboble og en aksjeboble drevet av lånte penger, og du har oppskriften på et system som bare ventet på å falle sammen.

Hvilke land ble hardest rammet, og hvorfor?

Ikke alle land opplevde depresjonen likt. Noen ble knust, andre kom seg gjennom med relativt mindre skader.

USA og Tyskland

USA var episenteret, med industriproduksjon som falt med nesten femti prosent mellom 1929 og 1932, og arbeidsløshet som toppet rundt 25 prosent. Tyskland led kanskje enda mer, delvis fordi landet allerede var økonomisk utarmet etter første verdenskrig og krigserstatningene som Versailles-traktaten påla dem. Da amerikanske banker trakk tilbake lån fra Tyskland etter krakket, kollapset det tyske banksystemet nesten umiddelbart. Denne økonomiske krisen ga næring til politisk ekstremisme, og vi vet alle hvordan det endte.

Land som klarte seg bedre

Sverige er et spesielt interessant tilfelle. Landet forlot gullstandarden tidlig og satset på det som i ettertid har blitt sett på som en tidlig form for keynesiansk motkonjunkturpolitikk, med statlige investeringer i infrastruktur for å holde sysselsettingen oppe. Det fungerte overraskende bra sammenlignet med naboland.

Hvordan påvirket depresjonen Norge?

Norge ble ikke spart, selv om krisen traff litt annerledes enn i USA og Tyskland. Skipsfarten, en av landets viktigste næringer, ble hardt rammet av fallende internasjonal handel. Eksportindustrien, spesielt fisk og trelast, opplevde prisfall som gjorde det vanskelig for bedrifter å holde hjulene i gang.

Arbeidsløshet og sosial nød

Arbeidsløsheten i Norge steg til rundt 30-33 prosent blant fagorganiserte arbeidere på det verste, tall som er nesten ufattelige sett med dagens øyne. Sosial nød bredte seg i industribyer og fiskevær, og mange familier levde på det som i praksis var eksistensminimum.

Tenk deg situasjonen med to arbeidere, la oss kalle dem Terje og Olav, hvor Terje kanskje tjente 280 kr t og Olav 400 kr t i dagens pengeverdi omregnet, men hvor begge sto i fare for å miste alt uansett fordi produksjonen simpelthen stanset opp rundt dem. Det er den typen usikkerhet som preget hverdagen for veldig mange nordmenn i denne perioden.

Politiske konsekvenser i Norge

Denne krisen fikk også politiske ringvirkninger. Arbeiderpartiet vokste seg sterkere gjennom tiåret, og krisepolitikken som ble ført under Johan Nygaardsvolds regjering fra 1935 la grunnlaget for det som senere ble den norske velferdsstaten. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i 1935 regnes ofte som et vendepunkt, der staten begynte å ta et mer aktivt grep om økonomien i stedet for å la markedet ordne opp selv.

Hva ble gjort feil under krisen?

Her er det fristende å være etterpåklok, men noen feilsteg er så tydelige at de fortjener spalteplass. Mange regjeringer, inkludert den amerikanske, prioriterte balanserte budsjetter og innstramminger akkurat når økonomien trengte det motsatte. John Maynard Keynes og senere økonomer som Peter Temin har pekt på nettopp dette som en avgjørende brøler.

Sentralbanker hevet renten for å forsvare gullstandarden i stedet for å senke den for å stimulere økonomien. Proteksjonistisk handelspolitikk forverret situasjonen ytterligere ved å kvele internasjonal handel akkurat når verden trengte samarbeid mest. Og kanskje viktigst: myndighetene undervurderte grovt hvor dypt sammenkoblet banksystemet og realøkonomien faktisk var.

Hvilke tiltak førte verden ut av depresjonen?

Det som til slutt løftet verden ut av uføret var en kombinasjon av faktorer. Land som forlot gullstandarden fikk handlingsrom til å drive ekspansiv pengepolitikk. USA lanserte New Deal-programmene under president Franklin D. Roosevelt, med statlige investeringer i infrastruktur og sysselsettingstiltak som ga folk arbeid og inntekt igjen.

Bankreformer, som innskuddsgaranti gjennom det som ble Federal Deposit Insurance Corporation, gjenopprettet tilliten til banksystemet. Ironisk nok var det opprustningen foran andre verdenskrig som til slutt ga den definitive økonomiske boosten, ettersom militærproduksjon skapte enorm etterspørsel og full sysselsetting i mange land.

Kan en ny global depresjon skje i dag?

Jeg skal være ærlig: sannsynligheten for en depresjon av akkurat samme kaliber er lav, men ikke null. Dagens sentralbanker har langt bedre verktøy og mer fleksibilitet enn på 1930-tallet, blant annet fordi de fleste land ikke lenger er bundet av en gullstandard.

Finanskrisen i 2008 er et godt eksempel på hvordan lærdommen fra 30-tallet faktisk ble brukt aktivt, med raske rentekutt og massive stimulanser som forhindret at krisen utviklet seg til noe like ødeleggende. Samtidig finnes det nye sårbarheter, som global gjeldsnivå, klimarelaterte økonomiske sjokk, og geopolitisk spenning som kan skape ustabilitet på måter vi ikke helt har sett maken til før.

Er gjeninnføring av gullstandarden en god idé?

Kort svar: nei, de aller fleste økonomer i dag fraråder dette på det sterkeste. Gullstandarden høres kanskje trygg og solid ut på papiret, penger bundet til noe fysisk og begrenset, men i praksis viste 1930-tallet nettopp hvor farlig rigid et slikt system er.

Det fratar sentralbanker muligheten til å reagere fleksibelt på kriser, tvinger frem deflasjon når økonomien trenger stimulans, og kan forverre nedgangstider i stedet for å dempe dem. Moderne pengepolitikk, med flytende valutakurser og sentralbanker som kan justere rente og pengemengde etter behov, har vist seg langt mer robust for å håndtere sjokk enn et system bundet til begrenset gullbeholdning.

Video: How The Great Depression Sent Shockwaves Around The World

Konklusjon

Den store depresjonen lærer oss noe som fortsatt er relevant den dag i dag: økonomier er sammenkoblede systemer der feil på ett sted, enten det er sentralbankpolitikk, handelsbarrierer, eller spekulasjonsbobler, kan spre seg med voldsom kraft til resten av verden.

Norge kom seg gjennom med sosial nød og politisk omveltning, mens land som Tyskland betalte en enda høyere pris. Lærdommene om fleksibel pengepolitikk, internasjonalt samarbeid, og statens rolle i å dempe kriser er akkurat det som har formet den økonomiske tenkningen vi lever med i dag.

Raymond J.

Raymond er innholdsansvarlig på FinansKompasset. Han har bred erfaring med nettsider, salg, finans og teknologi, og gjør økonomisk informasjon lettere å forstå. Her deler han råd om lån, renter og refinansiering, slik at leserne kan ta bedre økonomiske valg.