Finanskrisen i 2008

Finanskrisen i 2008 – Hvordan oppsto den og hva ble resultatet?

Folk sier ofte at finanskrisen i 2008 startet med Lehman Brothers. Det stemmer ikke helt, og det er faktisk et av de mest utbredte missforståelsene om hele hendelsen. Lehman Brothers var symptomet, ikke sykdommen. Selve infeksjonen hadde ulmet i det amerikanske boligmarkedet i årevis, bygget opp av billige lån, kunstig lav rente og en kollektiv tro på at boligpriser bare kan gå én vei. Opp.

Det som skjedde høsten 2008 var i bunn og grunn et sammenbrudd i tilliten mellom banker. Når banker slutter å stole på hverandre, stopper hele det finansielle systemet opp, omtrent som blodomløp uten oksygen.

Og det er akkurat det som gjorde denne krisen så unik sammenlignet med tidligere finanskriser: den startet i finansmarkedene, men spredte seg lynraskt til den reale økonomien, til fabrikker, arbeidsplasser, pensjonsfond og statsbudsjetter over hele verden.

Gyldendals egne analyser av finanskriser peker nettopp på dette, at ringvirkningene ble mer langvarige enn i mange tidligere økonomiske nedgangstider, nettopp fordi krisen ikke ble værende i banksektoren.

Hva utløste finanskrisen i 2008?

Kort svar? En boligboble som sprakk, kombinert med en finanssektor som hadde bygget luftslott av gjeld på toppen av den boblen. Men la oss grave litt dypere, for det er her ting blir interessant.

Boligboblen i USA

Boligprisene i USA nesten doblet seg mellom 2000 og 2006. Folk kjøpte hus ikke fordi de trengte dem, men fordi de trodde prisene ville fortsette å stige for alltid. Banker lånte ut penger til nesten hvem som helst, med den logiske (men fatale) antagelsen at hvis låntakeren ikke kunne betale, kunne banken bare selge huset med fortjeneste uansett.

Det er en form for kollektiv selvbedrag som historikere har sett før, tenk på tulipanmanien i Nederland på 1600-tallet, bare med enorme mye høyere innsatser og et globalt finansielt system koblet sammen med usynlige tråder.

Subprime-lån og kredittvekst

Her kommer det tekniske, men viktige, begrepet subprime-lån inn i bildet. Dette var boliglån gitt til folk med svak kredittverdighet, ofte uten dokumentert inntekt, uten egenkapital, og noen ganger uten at långiver engang sjekket om søkeren hadde jobb.

Disse lånene ble deretter solgt videre, pakket sammen og solgt til investorer over hele verden som trygge investeringer. Norsk utenrikspolitisk institutt har pekt på nettopp dette i sine analyser av krisen, at utlånere i for stor grad stolte på statistiske vurderingsmodeller som rett og slett ikke fanget opp den reelle risikoen ved denne typen kredittvekst.

Finansielle derivater og verdipapirisering

Verdipapirisering høres komplisert ut, men tenk på det som en form for finansiell alkymi. Bankene tok tusenvis av boliglån, kastet dem sammen i en stor gryte, og laget nye finansielle produkter kalt CDO-er (collateralized debt obligations). Disse ble solgt videre til pensjonsfond, investeringsbanker og forsikringsselskaper over hele kloden, ofte med toppkarakterer fra kredittvurderingsbyråene.

Problemet? Ingen visste egentlig hva som lå inni disse produktene lenger. Det var som å kjøpe en svart boks og håpe det beste. Da boligprisene begynte å falle i 2006 og 2007, ble denne boksen plutselig verdt en brøkdel av det folk hadde betalt for den.

Hvordan utviklet krisen seg?

Bear Stearns og de første varselsignalene

Bear Stearns, en av de eldste investeringsbankene på Wall Street, var det første store varselskuddet. Våren 2008 kollapset banken nesten fullstendig etter at to av dens interne hedgefond, tungt investert i subprime-relaterte verdipapirer, mistet nesten all verdi. JPMorgan Chase kjøpte til slutt opp Bear Stearns for en slikk og ingenting, med hjelp fra den amerikanske sentralbanken. Mange trodde dette var bunnen. Det var det ikke.

Lehman Brothers går konkurs

15. september 2008 begjærte Lehman Brothers seg konkurs. Dette er datoen historiebøkene vil huske, selve vendepunktet i den internasjonale finanskrisen. I motsetning til Bear Stearns, valgte amerikanske myndigheter denne gangen å ikke redde banken. Konsekvensen?

Panikk. Ren og skjær panikk gjennom hele det globale finanssystemet. Aksjemarkeder stupte, kredittmarkeder frøs til is, og plutselig var ingen bank trygg fra mistanke. Dette var i praksis børskrakket alle snakker om når de referer til 2008, selv om aksjemarkedene hadde vaklet i månedene før.

Krisen sprer seg til Europa og Norge

Etter børskrakket i USA tok det ikke lang tid før krisen krysset Atlanteren. Storbritannia og de øvrige europeiske landene opplevde egne bankkriser, med institusjoner som Royal Bank of Scotland og Fortis som måtte reddes av staten.

Danmarks eget Erhvervsministerium har i sine granskinger slått fast at problemene startet internasjonalt allerede i 2007, og at dette utviklet seg til en systemisk krise preget av enorme tap og alvorlige likviditetsproblemer i det nordiske bankmarkedet.

Norge, med sin oljedrevne økonomi og solide banksektor, ble rammet mildere enn de fleste, men langt fra upåvirket. Norske banker fikk plutselig problemer med å låne penger i internasjonale markeder, og kronen svekket seg kraftig mot både dollar og euro.

Hvilke tiltak satte myndighetene i verk?

Krisepakker og statlig kapitaltilførsel

USA lanserte TARP (Troubled Asset Relief Program), en pakke på rundt 700 milliarder dollar øremerket til å kjøpe opp giftige verdipapirer og skyte kapital direkte inn i banker som var på randen av kollaps. Dette var kontroversielt, svært kontroversielt faktisk, fordi mange amerikanere så det som en belønning til de samme bankene som hadde skapt kaoset i utgangspunktet.

Sentralbankenes rentekutt og likviditetstiltak

Sentralbanker verden over, fra den amerikanske Federal Reserve til Den europeiske sentralbanken, kuttet renter aggressivt for å få kreditt til å flyte igjen. Rentene ble presset ned mot null i mange vestlige land, noe som var uhørt på det tidspunktet. I tillegg ble det innført enorme likviditetsprogrammer der sentralbankene i praksis fungerte som “siste utvei”-långiver for banker som ellers ikke kunne skaffe finansiering noe sted.

Norges tiltak under finanskrisen

Norges Bank kuttet styringsrenten fra 5,75 prosent høsten 2008 til rekordlave 1,25 prosent i løpet av bare noen måneder. Regjeringen lanserte også en bytteordning der banker kunne bytte boliglånsobligasjoner mot statspapirer, noe som ga bankene tilgang til likviditet uten at staten måtte kjøpe opp usikre eiendeler direkte. Kombinert med en sterk oljefondsbuffer og relativt sunn statlig finansiering, kom Norge seg gjennom stormen langt mer skjermet enn for eksempel Island, som opplevde full bankkollaps.

Hvem ble hardest rammet av krisen?

Boligeiere og husholdninger i USA

Millioner av amerikanske familier mistet boligene sine gjennom tvangssalg. Vi snakker om over 10 millioner boliger mistet mellom 2006 og 2014 ifølge amerikanske myndigheters egne tall. Dette var ikke bare et tall på et regneark, det var barnerom pakket ned i esker og familier som flyttet inn hos slektninger fordi de ikke lenger hadde noe annet valg.

Banker og finansinstitusjoner

Flere hundre amerikanske banker gikk konkurs i årene etter krisen. Store investeringsbanker som en gang virket unnviselige, som Lehman Brothers, forsvant helt fra kartet, mens andre, som Merrill Lynch, ble tvunget inn i nødsalg til større konkurrenter for å unngå total kollaps.

Arbeidstakere og næringsliv globalt

Arbeidsledigheten skjøt i været globalt. I USA steg den fra rundt 5 prosent før krisen til over 10 prosent i 2009. Bedrifter over hele verden, fra bilfabrikker i Detroit til skipsverft i Asia, måtte permittere ansatte i massevis fordi kreditt tørket inn og etterspørselen kollapset nesten over natten.

Hvilke konsekvenser fikk krisen for realøkonomien?

Global resesjon og fall i produksjon

Verdensøkonomien krympet for første gang siden andre verdenskrig i 2009. Handel mellom land falt dramatisk, industriproduksjon stupte, og selv land som ikke hadde direkte eksponering mot amerikanske subprime-lån, som Kina og Japan, opplevde brå nedgang i eksport og produksjon.

Økt arbeidsledighet

Arbeidsledigheten forble forhøyet i mange land i årevis etter selve krisen. Spania og Hellas opplevde ungdomsledighet på over 40 prosent i de påfølgende årene, en generasjon som i praksis mistet flere år av sin yrkeskarriere før den engang startet.

Offentlige underskudd og statsgjeld

For å redde banker og stimulere økonomien, måtte mange land øke offentlig gjeld dramatisk. Dette la igjen grunnlaget for den europeiske gjeldskrisen som fulgte noen år senere, der land som Hellas, Portugal og Irland fikk enorme problemer med å betjene egen statsgjeld.

Kan vi lære noe av depresjonen på 1930-tallet?

Likheter mellom 1929 og 2008

Både børskrakket i 1929 og det i 2008 startet med spekulativ boble, overdreven gjeldsvekst og en finanssektor som var altfor sammenvevd til at problemer kunne holdes isolert. I begge tilfeller mistet folk tilliten til bankene samtidig, noe som skapte såkalte bankrush, der alle prøver å ta ut pengene sine på en gang.

Forskjeller i politikkrespons

Her ligger den store forskjellen, og trolig den viktigste lærdommen. Under depresjonen på 1930-tallet, som varte fram til utbruddet av andre verdenskrig egentlig satte fart i økonomien igjen gjennom krigsproduksjon, strammet sentralbanker faktisk til pengepolitikken i stedet for å lette den. Renter ble holdt høye, og myndigheter lot banker kollapse i stort omfang.

I 2008 gjorde man motsatt. Sentralbanker kuttet renter aggressivt, og myndigheter grep inn med krisepakker relativt raskt. Denne responsen, inspirert delvis av økonomen Ben Bernankes egen forskning på nettopp depresjonen på 1930-tallet, regnes i dag som hovedgrunnen til at 2008-krisen, selv om den var alvorlig, ikke utviklet seg til en ny langvarig depresjon.

Kan det komme en ny finanskrise?

Kort og ærlig svar: ja, sannsynligvis, en eller annen gang. Finanskriser har en tendens til å gjenta seg fordi menneskelig atferd, grådighet, frykt, og kollektiv selvbedrag, ikke forandrer seg mye over tid selv om reguleringene gjør det. Det som derimot har endret seg er bankenes kapitalbuffere, som er langt sterkere i dag enn i 2007.

Samtidig har nye risikoer dukket opp, som skyggebank-sektoren og eksponering mot kryptovaluta, som ikke var relevante forrige gang. Jeg vil påstå at neste krise sannsynligvis ikke kommer fra boligmarkedet igjen, systemet har lært seg den leksjonen ganske godt, men fra et sted vi ikke helt har på radaren ennå.

Hvordan endret finanskrisen regulering av finanssektoren?

Krisen tvang fram en bølge av ny regulering internasjonalt. Basel III-regelverket innførte strengere krav til hvor mye kapital banker må holde som buffer mot tap. I USA kom Dodd-Frank Act, som blant annet innførte den såkalte Volcker-regelen for å begrense bankers spekulative handel med egne midler. I Norge og EU-området ble det innført tilsvarende krav gjennom kapitaldekningsdirektiver, samt strengere krav til boliglån for å hindre en ny kredittdrevet boble.

FAQ

Hva var den direkte årsaken til at Lehman Brothers gikk konkurs?

Banken hadde enorm eksponering mot subprime-relaterte verdipapirer og fikk ikke tilstrekkelig statlig eller privat redning i tide, i motsetning til Bear Stearns tidligere samme år.

Hvorfor ble Norge mindre rammet enn andre land?

Solid banksektor, oljefondet som buffer, og raske pengepolitiske tiltak fra Norges Bank bidro til å dempe effekten sammenlignet med land som Island og Storbritannia.

Var finanskrisen i 2008 verre enn depresjonen på 1930-tallet?

Nei, målt i fall i produksjon og varighet var depresjonen på 1930-tallet langt mer alvorlig. Rask politikkrespons i 2008 hindret en tilsvarende utvikling.

Konklusjon

Finanskrisen i 2008 handlet i bunn og grunn om en ting: kollektiv tro på at risiko kunne pakkes bort og selges videre uten konsekvenser. Den troen kollapset sammen med boligmarkedet, og resten av verden fikk kjenne konsekvensene i årevis etterpå, gjennom arbeidsledighet, statsgjeld og nød som strakte seg langt utover Wall Street. Om vi har lært nok til å unngå neste krise fullstendig, tviler jeg på. Men vi lærte i alle fall å reagere raskere når den kommer.